Da er det fredag og konkurransedag. Vi har hatt en god økt med fysisk og musikalsk oppvarming før lunsj, og nå pakker vi bunadene og setter oss på bussen i retning Barcelona.
I år er det 20 år siden Cantus første gang deltok i en
korkonkurranse, og årets konkurranse er den 17. vi er med i. Dermed har noen av
sangerne i Cantus bred erfaring med å konkurrere, mens andre opplever det for
første gang på denne turen. Det er derfor viktig at koret i fellesskap
forbereder seg til konkurransen på en slik måte at hver enkelt sanger er best
mulig rustet til det som møter oss, og slik at vi får en best mulig opplevelse
i Calella.
Det å forberede konkurranser med kor handler om mer enn å
øve inn det musikalske. Selvsagt krever det enorme mengder øvingstimer, både i
koret og individuelt, men det er også andre viktige ting som må komme på plass
for at koret skal være skikkelig forberedt til det det innebærer å konkurrere.
Både den enkelte sanger og koret som helhet må jobbe for å klargjøre seg
mentalt til det som kommer. Ikke minst er det viktig at vi som gruppe får satt
ord på ting og snakket sammen i forkant av konkurransen.
I forkant av reisen til Spania fikk Cantus besøk av Ola By
Rise, som har lang erfaring som fotballspiller og
-trener både i Rosenborg og
for det norske herrelandslaget. Likhetene mellom hans og våre
konkurranseerfaringer er flere enn man kanskje skulle tro – begge deler handler
om lagsport på toppnivå, og om de mentale prosessene man må igjennom for å
kunne stille best mulig forberedt til en konkurranse. En av Olas viktigste
beskjeder til oss var at det er viktig å skille mellom prestasjon og resultat.
Prestasjonen er noe vi kan kontrollere; og dersom alle gjør sitt beste, er
prestasjonen god nok i seg selv. Resultatet, derimot, er utenfor vår kontroll.
Vi kan ikke gjøre noe med hva dommerne synes, og vi kan ikke gjøre noe med
nivået på korene vi møter. Og, som Ola sa: «Hva er det verste som kan skje?»
Det er ingen hemmelighet at vi synes det er fryktelig gøy de gangene vi vinner,
men samtidig er det viktig å huske på at det ikke er verdens undergang om noen
andre gjør det bedre enn oss.
I år konkurrerer Cantus altså i to klasser: damekor og sakral
klasse. Begge klassene går i kveld, med bare et par timers mellomrom. Å synge i to klasser samme dag og
såpass tett byr på både fordeler og utfordringer – den største utfordringen
blir kanskje å klare å holde på energien og fokusere på neste konkurranse når
vi er ferdige med den første runden. De tjue minuttene inne på scenen er en
stor kraftanstrengelse for både kor og dirigent, og da er det krevende å finne
roen og mobilisere energi før vi skal gjøre det samme enda en gang. Dersom vi
er veldig fornøyd med innsatsen i den første konkurransen kan det være vanskelig
å «lande» igjen – og hvis vi er skuffet og lei oss over noe som ikke gikk som
det skulle, er det en like stor utfordring å finne troen på at det skal gå bra
neste gang. Cantus har derfor fokusert en del på viktigheten av å «nullstille»
seg etter den første konkurransen.
Det er svært individuelt hvordan vi i Cantus ønsker å ha det
rundt oss rett før vi skal inn og konkurrere. Mens noen har et behov for å ha
det mest mulig stille og rolig, ønsker andre å «la skravla gå» for å tenke på
noe annet og få tiden til å gå fram til vi skal inn på scenen. Vi prøver å
legge til rette for at alle skal kunne gjøre det som passer dem best – de som
liker å snakke, kan finne hverandre, mens de som ønsker ro skal få sitte i
fred. Vi har imidlertid alltid en liten felles gjennomgang rett før det braker
løs. Da står vi samlet i sirkel, gjerne med lukkede øyne, mens Tove snakker oss
gjennom det vi skal gjøre når vi kommer inn i konkurranserommet. Hun nevner
sangene i rett rekkefølge, og minner oss på de viktigste tingene vi må tenke på
for hvert stykke. En slik mental gjennomgang kan virke beroligende for de mest
nervøse, mens andre har god nytte av den for å «slå seg på».
Cantus har forberedt konkurransen i Callella i månedsvis, og
nå sitter repertoaret som det skal. Bunadsskjortene er strøket og søljene
pusset, og vi har prøvd å forberede oss mentalt så godt det lar seg gjøre. Alt
ligger til rette for at vi skal kunne prestere vårt beste – og så gjenstår det
å se hvordan det går med de faktorene som er utenfor vår kontroll. Har vi en
god dag så alt klaffer og vi får den gode «hæli’-følelsen»? Møter vi dommere
som liker repertoarvalget og tolkningene våre? Hvordan er nivået på de andre
korene som deltar? Disse tingene kan vi ikke styre – og kanskje er det disse
faktorene som gir oss den gode kriblingen i kroppen nå rett før det braker løs.
Det er jo nettopp denne spenningen som gjør det så gøy å konkurrere!
